Fangetransporten

Politiet slepte 12-åringen rundt et hushjørne.
Satte på ham håndjern.
Løftet ham inn i en cellebil.
Plasserte ham i noe som minnet om et bur.
Så kjørte de Alex til andre siden av Norge.

Den sølvgrå bilen med speilvinduer passerte Madlaleiren, tok til høyre og deretter inn Kompani Linges vei. Dette var fredag 3. september rundt klokka 12. Mange i Norge var opptatt av oppsiktsvekkende nytt i Birgitte- og Tina-saken. Politiet skulle holde pressekonferanse et par kilometer unna. Men dette oppdraget var ingenting å tvitre eller skrive pressemelding om.
Mercedesen, en Vito 2017-modell, kjørte langsetter piggtrådgjerdene mot militærleiren. Det var blå himmel med godværsskyer. Så vred den inn i innkjørselen til et litt merkelig boligkompleks. Det var omgitt av høye hekker og støygjerder. En ansamling av flere trehus i 80-tallsstil lå i overgangen mellom militærleiren og et vanlig boligområde.
De parkerte. Ut den ene bildøra kom en høy spinkel mann. Hettegenser. Halvlangt hår. Ut den andre: En kortere, veltrent kar. Dongeri. Skuddsikker vest over t-skjorte. Rundt livet: Svart standard politibelte med tasker for håndjern, batong, pepperspray og slike ting.
Inntaket lå rundt hjørnet av hovedbygningen. Det var et avlåst, nesten nakent rom. På en sofa lå en gutt. Målet for ett av dagens mange politioppdrag i Stavanger: Alex, 12 år.

1: En viktig beskjed
Dagen før, torsdag 2. september.
Hilde satt seg ned foran Alex. Hilde var saksbehandleren hans fra Barneverntjenesten i Stavanger. De satt i stua på avdelingen han var blitt akuttplassert på fire dager tidligere. Han var blitt flyttet derfra i hui og hast. Fra en omsorgsinstitusjon i nabokommunen Sola. Det hadde vært meningen at han skulle bo på institusjonen i Sola en stund. Men søndag fikk de plutselig nok. Alex ble for mye for dem. Flere av de ansatte var redde. Søndag hadde en konflikt toppet seg med at han hadde brutt seg inn i garasjen. Han ble stanset i det han sto med en motorsag i hånda. Den var tom for batteri, sa han siden, det hadde ikke vært mulig å få start på den. Men det var uansett dråpen for personalet.
Han ble kjørt til Stavanger akuttsenter, avdeling Madla. Som egentlig ikke hadde plass til ham.
Akuttsenteret hadde overbelegg. De hadde sagt ja til å ta imot Alex søndag. Men han måtte ut så fort som mulig.
Fire dager senere, og han satt altså i stua på akuttsenteret. Og saksbehandler Hilde var kommet for å gi ham en viktig beskjed.
Han skulle flyttes til en annen institusjon. En privat institusjon hvor bare han skulle bo. Med et personale rundt seg. Døgnet rundt.
Hvor? På Toten.
«Hvor faen er Toten?»
Et sted på Østlandet, ble han forklart. Ikke langt fra Oslo.
Men Google sa noe annet. Toten var to timer i bil fra Oslo. Ni timer fra Stavanger.
Stavanger var hjemme for Alex. Her bodde mamma. Brødrene. Baby-lillesøsteren. Vennene. Alt han hadde. Toten var andre siden av Norge. Bondelandet. Ødemark. De kunne like gjerne sende ham til andre siden av jordkloden.
«Hvorfor flytter dere meg rundt som søppel?» spurte han.
«Jeg trodde vi var venner!»
«Hvordan kan du gjøre dette mot meg?»
«Hvor lenge skal jeg være der?»
Noen ganger, hvis noen sa feil ting, eller gjorde feil ting, mistet han det. Han gikk i svart. Dette ble en sånn dag. Den beskjeden ble for mye for ham.
I sommer hadde han rømt fra instuen (som han kalte institusjonene) nesten daglig. Han hadde rømt hjem til mamma. Til brødrene. Til lillesøsteren Vera. Hun var fortsatt en baby. Siden i sommer hadde han sett moren og søsknene og Vera flere ganger i uka.
Og nå satt saksbehandleren foran ham og sa at han skulle flyttes til et sted som heter Toten. Hun visste at hun kom med dårlig nytt. Tidligere i uka hadde han sett henne i øynene og sagt at det siste han ville var å flytte vekk fra Stavanger. «Da kommer jeg til å drepe meg selv», hadde han sagt.
Hvor lenge skulle han være på Toten?
En liten periode, husker han at hun svarte.
Og så det store spørsmålet.
«Hvor ofte får jeg treffe mamma?»
Foreløpig én gang i måneden, svarte hun.
Han husker at det svartnet for ham, og at hun sa noe om at det ikke var hun som hadde bestemt det.
Sånn er de alle, tenker han. Snakker han med saksbehandleren, sier hun at Bufetat bestemmer. Snakker han med Bufetat, altså den statlige delen av barnevernet, etaten som har ansvar for institusjonene, sier de at barneverntjenesten bestemmer. Snakker han med barnevernet, sier de at institusjonen bestemmer. Snakker han med instuen, sier de at barnevernet bestemmer.
De bare snakker og snakker og snakker. Og alt går i ring.
Men Alex visste én ting. Når de slutter å se deg i øynene, er det dårlige nyheter på gang.
Han spratt opp av sofaen. Gikk opp i ansiktet på saksbehandleren. Denne uka hadde hun fremmet Alex sitt syn innad i barnevernet. Nå var det hun som måtte fronte barnevernets konklusjon for ham. For Alex var hun bare en budbringer av verdens dårligste nyhet.
«Du vet at hele familien min er her i Stavanger?» sa han. «Du drar meg vekk fra familien min, Hilde. Hvordan kan du gjøre dette mot meg?”
Han rev av henne brillene. Trampet på dem.
Storebroren satt i sofaen og så på. Han var der fordi barnevernet hadde ment det ville være tryggere for Alex. Fordi han skulle få denne viktige beskjeden. Skyvedøra til kjøkkenet gikk opp, og personale fra institusjonen forsøkte å stanse Alex. Men han var stor for alderen, skal ha jagd dem vekk. Så gikk han i gang. Kastet TV-en i gulvet. Trampet den i stykker.
Hvis de ikke ville høre på ham, skulle de i hvert fall få noe å skrive om i rapportene sine. Han hentet en flaske ketchup, Røsket løs playstation-konsollen og sprutet kabelinngangene fulle.
Han åpnet en pakke med gulost. Klemte den fast i toastjernet og slo på full styrke.
Han husker at han skrek ting som.
«Hva faen er problemet ditt?»
«Prøver du å føkke opp livet mitt?»
«Hvordan kan du sove om natten?»
De var fortsatt venner, sa Hilde. Hun ville bare hans beste. Kunne hun få plukke opp brillene fra gulvet? Hun reiste seg, og han skrek at hun skulle sette seg. Kalte henne de verste tingene han kom på.
Klokka 17.19 den torsdagen sendte operasjonssentralen ved Sør-Vest politidistrikt ut følgende melding på Twitter:
Brannen satte han i gang ved å tenne på ei dyne i gangen utenfor rommet sitt. Hele innkjørselen var full av mannskaper og utrykningskjøretøyer fra brannvesen, ambulanse og politi, foruten ansatte på institusjonen.
Det var tjukk røyk og blålys. Han kom i basketak med en ansatt. Spyttet på ham, skrek at han ikke skulle røre ham. Politiet satte på ham håndjern og dro ham inn på Inntaket i hovedbygningen ved siden av.
Inntaket var et lyst, rektangulært rom på størrelse med en liten stue. I den ene enden: To skinnsofaer foran en hvit trekasse. Kassa fungerte som bord, samtidig som den var vanskelig å løfte. Linoleumsgulv. Lysstoffrør i taket. Fem låsbare dører.
En til toalettet. En til dusjen. En til et lite, nakent soverom. En til institusjonen. Og til høyre for rommets eneste vindu: Utgangsdøra.
Journalene er sparsomme med beskrivelser av oppholdet på Inntaket. Men det varte fra etter brannen og til barnevernet og politiet kom for å hente ham neste dag. Han husker at alle dørene var låst. Skulle han på toalettet, låste de opp og sa - igjen slik Alex husker det: Ok, du får ett minutt på deg!
Han husker videre at to ansatte sto foran utgangsdøra. Og at han lenge ble nektet å gå ut og lufte seg. Han ringte Hilde, gråt og ba henne komme og hjelpe. Han fikk et kort besøk av mormoren. Fikk stå utenfor med henne mens hun tok seg en røyk. Ble lovet besøk av moren og søsknene neste formiddag, før han skulle tvangsflyttes til Toten.
Han tok heller livet sitt, enn å flytte fra Stavanger, gjentok han.
Han gled ned i sofaen. Enkelte felter på veggene var tapetsert med illustrasjoner og bilder. Et svært verdenskart. Et skate-motiv. Og på kortveggen mot toalettet: En kollasj av tegninger og kornete fotografier. Fragmenter av en bygård og mennesker. Og et budskap med store bokstaver:
SOMEONE SOMEWHERE
JUST NOT HERE

2: Plan A eller Plan B?
Det var rundt tolv neste dag den sølvgrå mercedesen parkerte utenfor Stavanger akuttsenter. De to sivile politibetjentene ble først stående utenfor Inntaksrommet. Saksbehandler Hilde og en kollega fra barneverntjenesten gikk inn. Det begynte å bli folksomt inne på Inntaksrommet. Fra før var det folk fra instuen der. I sofaen lå Alex og storebroren Jonas med øynene festet til hver sin mobil. På kassebordet lå cheeseburgere og pommes frites fra McDonald’s. Det var lunsjen han hadde ønsket seg. For de hadde jo spurt hva han ønsket seg. Hva skulle til for at han ble med på flyttingen til Toten? På en rolig og grei måte, som de sa? Hva var ønskelista hans?
Han hadde ønsket seg de mest sinnsyke og urealistiske ting.
«Eg ska´kje bli med, eg», sa Alex.
«Eg bor her.»
Hilde forsøkte å få i gang en samtale. Forsøkte å motivere ham, som det het. Han skulle motiveres til å gjøre det han flere ganger hadde sagt at han heller ville dø enn å gjøre: Sette seg i den sivile politibilen utenfor, og bli kjørt til et fremmed sted ved navn Toten. Han begynte å skjelle henne ut.
Kalte henne en slange.
Husker at han dyttet henne.
Kalte henne en «Two-Face».
Han satte seg. Gomlet på cheeseburgeren.
Trodde de at han reiste frivillig til Toten for litt junkfood?
Han kunne ikke være her, forklarte Hilde. Han måtte flytte i dag. Stavanger akuttsenter hadde ikke plass til ham.
«Jeg skal ikke til Toten», gjentok han. Han tok heller livet sitt.
Han kastet pommes frites på dem. Etter en halvtime ga Hilde og kollegaen opp, gikk ut og hentet politiet.
Den første Alex bet seg merke i var den ene politibetjenten. Han stilte seg opp langs veggen. ID-kort rundt halsen. Muskuløse overarmer. Skuddsikker vest.
Skuddsikker vest? Det stusset han på. Og han fikk øye på politibeltet. Så lenge Alex kunne huske hadde han vært dypt interessert i våpen og andre verdenskrig. Han så for seg hva som var i de beltetaskene: håndjern, pepperspray - og taser. Taser var et håndholdt elektrosjokkvåpen som kunne gi et lammende, men ikke-dødelig støt. Politiet i Rogaland hadde taser som en prøveordning. Alex visste det og.
Den andre politimannen, den langhårede med hettegenser, satt seg på huk ved siden av Alex.
Det blir flytting, sa han, vennlig, men bestemt.
Alex tok et bilde fra hofta. Skrev en beskjed, og sendte en snap til verden der ute:
«Dåkk må ver her må».
Han husker at politibetjenten snakket om at Alex kunne velge. Plan A eller Plan B?
Plan A var at Alex ble med frivillig. Da kunne de prøve å få til en grei tur. Musikk i bilen. Pause på McDonald’s, og så videre.
«Jeg har ikke mobildata», sa Alex.
«Du kan få låne av meg», sa betjenten.
I barnevernets journal ble Alex siden beskrevet som «steil». Uansett hvor mye de motiverte ham, ville han ikke reise frivillig til Toten. De forsøkte å oppmuntre ham. De sa de hadde troen på at han skulle klare dette. Dette kom til å gå fint, sa de. Men han ble bare sint av alt snakket.
«Jeg skal ikke til Toten!» gjentok han.
Storebror Jonas ble spurt om han kunne hjelpe. Om han kunne bidra til at Alex gikk frivillig inn i cellebilen?
«Det er ikke min jobb», svarte Jonas, fortsatt liggende i sofaen.
Etter en halvtime ga også politifolkene opp. Det var ikke noen vits i å dra dette ut lenger, konstaterte de. Over til Plan B.
Det var barnevernsjefen i Stavanger som hadde bedt politiet om hjelp til transporten. Dersom barnevernet mislykkes med å overbevise Alex, skulle politiet føre ham “trygt inn i bilen”. I anmodningen, som var skrevet samme dag, ble politiet advart:
«Alex er svingende og uforutsigbar og kan bruke vold. Han har truet med å skade andre, drepe ansatte og seg selv om han må flytte. Det er høy bekymring knyttet til Alex sin psykiske helse og fungering i så stor grad at en vurderer at det er høy sannsynlighet for at han kan gjennomføre truslene han har kommet med.»
Betjentene visste antakelig om Alex fra før. Under to år tidligere hadde barnevernet ringt etter hjelp da de forsøkte å skille ham fra moren. Fem politibiler hadde parkerte utenfor blokka hvor barnevernet holdt til. Sju uniformerte politibetjenter hadde troppet opp i lokalene. Alex ble lagt i gulvet og kjørt avgårde i politiets cellebil.
«Barnevernet startet politiaksjon mot 10-åring», sto det i Aftenbladet noen uker senere. Kritikken haglet fra fagfolk, politikere og Barneombudet. Den nylig avgåtte og den nylig tiltrådte barnevernsjefen i Stavanger valgte å gå ut med en felles pressemelding.
Der skrev de:
«Vi skal gå grundig gjennom saken på nytt, og sørge for at dette ikke skjer igjen. Her var det mye som gikk galt. Det har barnevernsjefen tatt selvkritikk på. Både forhenværende og nåværende barnevernsjef understreker at barnevernet har ansvar for at situasjonen eskalerte da politiet ble tilkalt. Iverksettelsen av vedtaket om omsorgsovertakelse var dårlig planlagt. Det beklager vi. Barn skal ikke legges i bakken av politifolk på denne måten. Barnevernet er til for barna, og det har vært helt sentralt for barnevernet de senere årene. Nå må vi sette oss ned sammen med politiet for å lære av dette, slik at vi unngår at barn utsettes for noen lignende i fremtiden.»
De neste to årene bodde Alex i ett fosterhjem og fire barnevernsinstitusjoner. Nå var en ny politiaksjon i emning.
Én av betjentene gikk ut for å kjøre cellebilen nærmere utgangsdøra til Inntaket. Ifølge Alex fikk personalet beskjed om å rydde ting unna, og holde døra åpen. Han var ikke i tvil om hva Plan B gikk ut på. Politiet gjorde seg klar til å slepe ham ut av inntaksrommet, tenkte han. Han skulle dras eller bæres inn i cellebilen.
Akkurat dette står det ingenting om i de involverte aktørenes journaler og rapporter.
Der står det bare at Alex plutselig ombestemte seg. Som lyn fra klar himmel skal den steile 12-åringen ha gått med på å gå inn i cellebilen. Frivillig. Plutselig ville han gå med på å bli kjørt til Toten.
Men han stilte én betingelse: At han først fikk litt frisk luft.
Da han var ute av døra, gikk han rolig forbi politiets sølvgrå Mercedes-Benz. Da han nærmet seg hushjørnet, skal han ha begynt å løpe.
Fuck barnevernet. Fuck politiet. Alex hadde jo sagt det flere ganger nå. Han skulle ikke til Toten!

3: Videobevisene
De visste at Alex ønsket å ha med sparkesykkelen. Hvis barnevernet lykkes i å tvinge ham til Toten. De bodde ikke langt unna Stavanger akuttsenter. Moren hadde sendt Alex sin andre storebror, Lukas, ned med sparkesykkelen. Det var derfor han var der da det skjedde.
Da Lukas var framme ved Stavanger akuttsenter, sto de to politifolkene rundt Alex ute i innkjørselen. Plassen vrimlet av folk. Ansatte fra Stavanger akuttsenter, barnevernstjenesten, politibetjentene - og Alex.
Lukas tok fram mobilen, og begynte å filme. Barnevernsfolkene stilte seg foran ham. Strakte hendene etter mobilen hans. Når man i ettertid ser videoen, kan det se ut som at de forsøkte å ta mobilen fra ham, eller dytte den vekk.
«Hvem er det som har sendt deg her for å filme?»
Det var Hilde som spurte, saksbehandleren til Alex.
Lukas holdt mobilen for høyt for dem. Kavingen gjorde at mobilen virret fram og tilbake. Senere kunne man se og høre at Alex satt på bakken og hylte. Betjenten med skuddsikker vest satt på huk over ham. Det kunne se ut som han holdt i Alex.
«Hvem har sendt deg…» fortsatte hun.
Han filmet videre.
«Ikke, ikke!» sa hun, før den første videoen sluttet.
«Jeg gir faen i tårene dine», sa Lukas i det andre videoopptaket han gjorde.
Han snakket til en annen kvinne, antakelig en ansatt på institusjonen. Noen meter unna lå Alex på bakken og skrek. Politifolkene og en tredje mann sto rundt ham.
«Tingen er at, ja, jeg skjønner at du vil hjelpe. Og du hadde sikkert kunne gjort det», sa kvinnen til Lukas, før skrikingen overdøvet dem.
«De drar ham ned i bakken!» sa Lukas. «De drar ham!»
«Ja, det er ikke OK,» sa hun.
«Det er ikke ok?» sa broren. «Hva faen er det du snakker om? Jeg ga deg tilbud om at jeg kunne hjelpe deg. Jeg kunne snakke med ham. Hvorfor sier du at det ikke er ok at de drar ham i bakken? Når hele den jævla situasjonen der ikke skulle ha skjedd!»
«Ja, altså alt dette skulle ikke ha skjedd», sa hun.
Hun virket oppriktig trist.
Skrikingen gjallet utover nabolaget.
«Men da hjelper det heller ikke, at dere står og drar ham i bakken. Og tilkaller sivilpoliti. Med fuckings skuddsikre vester. Hva faen hjelper det for?» spurte Lukas. «Det trygger ikke ham!»
«Dere legger ham i bakken. Og jeg filmer», fortsatte storebroren i det tredje videoopptaket.
«Jeg filmer fordi det kan hjelpe oss. Og for at det er et bevis for hva de gjør.»
«Jeg ser den”, sa en mann fra institusjonen, én av flere som sto rundt Lukas. Det kunne se ut som at de sto slik for at Lukas ikke skulle komme nærmere Alex, som fortsatt lå på bakken med politifolkene rundt seg.
«Vi har brukt veldig god tid på dette», sa mannen. «Han har fått sjanse på sjanse.»
Alex reiste seg. Han gikk noen skritt fram og tilbake. Politifolkene og den tredje personen fulgte sakte etter, som skygger. Som for å tette fluktveiene.
Alex gjorde et utfall. Forsøkte han å sparke? Videofilmen er kornete på grunn av avstanden.
«Poenget er» fortsatte mannen som sto foran storebror Lukas, «at vi har prøvd å snakke med ham og forklare ham hva som skjer i dag. Han har jo sagt at han ikke vil være med frivillig. Det er noe av problemet nå. Og dette som skjer nå, det sa han at han kom til å gjøre. Da er det som det er, dessverre.»
«Og da», svarte Lukas, «da kommer jeg til å filme som et bevis på hva som kommer til å skje. Jeg kommer til å sladde over fjes, sånn at dere ikke har grunnlag for å ta telefonen min. Jeg skal sørge for at ingen fjes blir med på videoen. Og da er det heller ingen grunnlag -»
«Men-men-men», avbrøt mannen. «Bare så du forstår meg, da... Det du filmer i dag... Hvis du legger det ut, så blir det liggende for resten av hans liv. Bare tenk på det.»
Alex ropte. Det hørtes ut som han ropte etter Jonas, den andre broren, som også var ute på plassen, i vrimmelen av barnevernsarbeidere.
«Og plutselig går det fem år eller ti år, og så får han den i trynet», fortsatte mannen. «Det er gjerne ikke så kjekt. Men det har du gjerne tenkt på?»
«Det har jeg gjerne tenkt på», svarte Lukas.
«Så skal han søke jobb», fortsatte en kvinnelig kollega.
«Da er sjansene hans ødelagt for mange typer jobber.»
Alex hadde beveget seg noen meter. Han sto ved hjørnet av hovedhuset. Fortsatt omringet.
«Ikke rør meg», ropte han. «Ikke rør meg! STOOOOOPP!»
Nå skjedde det ting. Videoen viste at politimennene holdt i hver sin arm, mens Alex lå på bakken
«Nei, jeg kommer til å filme», sa Lukas, mens skrikingen til Alex tiltok i styrke.
«Jeg kommer til å filme. Og du kan ikke gjøre noen ting for å stoppe meg.»
«Vær så snill», sa den ene kvinnen.
De flyttet seg fram og tilbake, tilsynelatende for å gjøre filmingen vanskeligere. Likevel klarte Lukas å dokumentere mesteparten av det som nå skjedde: Alex satt på bakken. De to betjentene tok tak i hver sin arm. Løftet overkroppen. Og slepte 12-åringen langsetter asfalten.
Alex hylte.
«Jeg ga deg fuckings tilbudet tre ganger om at jeg kunne hjelpe», sa Lukas.
«Og du takket nei. Og nå kommer jeg til å filme.»
«Vær så snill» sa kvinnen.
«Jeg kommer ikke til å slutte å filme», sa han og forsøkte å holde mobilen mot de to politibetjentene som dro lillebroren.
«Neeei! Neeei! Neeei», hylte Alex.
Han forsøkte å bremse med skosålene mot asfalten, før han han ble dratt rundt hushjørnet.
Grunnen til at storebrødrene til Alex filmet, var åpenbar. De stolte ikke på verken politiet eller barnevernet. De sikret bevis, noe de hadde lov til så lenge de ikke forstyrret politiet.
Senere skulle det vise seg at mobilfilmene var nyttige for å gjenskape hva som skjedde på Stavanger akuttsenter denne dagen. Politiet skrev egentlig ikke rapport fra hendelsen. Men da Aftenbladet ba om innsyn, to måneder senere, lagde de en rapport. I den politirapporten ble hendelsen som brødrene hadde filmet, beskrevet slik:
«Ute dukket mor og to brødre til barnet opp. Dette førte til en kaotisk tilstand, der barnet gikk til angrep på personalet og politiet måtte gå mellom. Mor til barnet hadde en opptreden som gjorde at situasjonen eskalerte, hun sto også og filmet det som skjedde. Politiet valgte å sette håndjern (foran) på barnet, slik at vi kunne få barnet inn i bilen uten at han fikk mulighet til å skade seg selv eller andre.»

Det skrev altså politiet, to måneder etter hendelsen.
Det var bare ett problem.
Moren ble tildelt mye skyld for politiets basketak med Alex. Men var hun til stede? Moren verken hørtes eller syntes i videoene. Ikke før etter at Alex var plassert i cellebilen, og den var på vei ut innkjørselen.
Det stemmer med barnevernets journal. Også der dukket moren først opp etter at Alex var plassert i cellebilen: «Idet vi kjører kommer mor gående mot oss mens hun filmer med mobilen», står det.
Men hvis det ikke stemmer, som politiet hevder, at moren bidro til en kaotisk situasjon som igjen gjorde at «situasjonen eskalerte»: Hvorfor valgte politiet å bruke fysisk makt mot og sette håndjern på 12 år gamle Alex?
Det er ikke lett å se av videoene at Alex angrep noen ansatte, slik politiet skriver. Selv hevder Alex at han ble tatt igjen av politimennene og «denget i bakken». Storebror begynte å filme da Alex lå på bakken.
I Stavanger akuttsenters journal står følgende: «Alex får flere muligheter til å bli med frivillig, men politiet må til slutt ta han med makt.»
Fra barneverntjenestens journal: Alex «blir truende i atferden og politiet velger å gå inn i en holdesituasjon». Hva slags atferd som skal ha vært truende, står det ingenting om. Og det er politiet som «velger» å ta tak i ham. Når Aftenbladet har spurt politiet hva Alex gjorde, svarer de at han hevet hånda og gikk mot saksbehandleren da hun forsøkte å snakke til ham. Politiet mener de stanset ham i å utøve vold.
Moren husker at hun ringte storebror Lukas etter at han dro ned med sparkesykkelen. Lukas svarte ikke. Da ble hun urolig, og kastet seg i bilen. Da hun var framme ved Stavanger akuttsenter, var den sølvgrå mercedesen på vei ut innkjørselen. Det var ikke mulig å se gjennom speilvinduene. Men hun hørte sønnens skrik. Skrikene kom fra høyre side av bilen. Hun hamret løs på bilen med neven. Filmet med den andre.
«Jeg elsker deg, Alex», ropte hun.
Vinduene speilet ansiktene til barnevernsarbeidere som sto mot husveggen. De så cellebilen kjøre sakte ut. Man kunne se konturene av Lukas som filmet. Broren Jonas i hettegenser. Blå himmel.
«Det går fint», ropte moren, så det gjallet mellom husveggene. «Jeg elsker deg.»
Rett før bilen tok til venstre ut Kompani Linges vei, og begynte på den lange reisen, hørtes et panisk skrik.

4: Barn i bur
Han så seg omkring. Gjerder? Var det gjerder han var omgitt av? Gjerder dekket av gjennomsiktig plast?
Det ene håndjernet gnagde på håndleddet. Han syntes hånden begynte å bli blå. Kunne blodomløpet stanse? Han husker at han gikk fra å true saksbehandleren, som satt foran i bilen, til å rope:
«Jeg driter i om dere vil ha håndjernene på eller ikke. Men kan dere bare løsne dem, i alle fall?»
Bilen stanset ved Sverd i fjell, Viking-monumentet ved Hafrsfjord. De hadde ikke kjørt i mer enn et par minutter.
Noen tutet noe voldsom der ute, hørte han. Det var moren. Bilen hennes sto midt i veibanen. Alex husker at han kastet seg inn i gitterveggene. Stanget hodet i plexiglasset. Ropte på moren og søskene. Da moren gikk ut av bilen, kjørte cellebilen videre.
De passerte institusjonen på Røyneberg, hvor han hadde bodd i sommer, før han ble plassert på omsorgsinstitusjonen i Sola. På busstoppet etter Jokeren stanset de, og løsnet litt på håndjernene. Alex husker også at de passerte McDonald’s på Sola, og mener de kjørte enda et kvarters tid før politiet stanset og tok håndjernene av (mens politiet mener, i et svar til Aftenbladet tre måneder senere, at håndjernene bare var på i totalt åtte minutter). Morens bil så han ikke. Det neste han husker er at de kjørte fjellveien, som han kaller det. Gjennom Hunnedalen, Sirdal og Suleskard. Den svingete fjellveien til Østlandet.
Den 60 mil lange turen foregikk «uten komplikasjoner», skrev politiet i rapporten til Aftenbladet. «Politiet opplevde barnet i godt humør og vi stoppet flere ganger, blant annet for å kjøpe kjøttkakemiddag til barnet og slush/toalettpauser på diverse bensinstasjoner.»
Barneverntjenestens saksbehandler skrev i journalen til Alex at kjøreturen «forløp uten mer dramatikk». Alex var «rolig og samarbeidsvillig».
En ansatt fra Stavanger akuttsenter, som ifølge Alex satt på andre rad, journalførte at Alex forholdt seg «eksemplarisk» hele turen. Han pratet og var høflig. Riktig nok filmet han noen ganger med mobilen. Men det var ikke noe problem. For ingen av de voksne kom med på videoen, skrev hun. Det eneste som kom med var, sitat: «sperringene rundt ham da vi reiser i politiets fangetransportbil».
Under kjøreturen mottok saksbehandleren til Alex flere sms-er fra moren.
«Sånn du transporterer fangen din?»
Saksbehandleren svarte: «Det var denne bilen det var best plass og best seter i for en så lang tur. Alternativet hadde vært at han og en mann på hver side satt i et trangt baksete.»
Mor: «Ta deg sammen, Hilde! Han har tatt godkjent antigen hurtigtest som gjør at han er ute av karantene. I Norge har man også fly! Og x antall mennesker med dere er latterlig!»
Hvordan syntes Alex at turen hadde gått?
Det sto det ingenting om i journalene og rapporten.
Alex våknet av at bilen sto stille. Kikket ut av gittervinduet.
Det var fullt av sauer rundt bilen. Sauesanking før Suleskard. Ellers var det bare fjell og vann. Og så enda mer fjell og vann.
Hva ville skje med ham hvis bilen kjørte av veien og ut i et vann? Det satt han og grublet på, forteller han.
For hva var det han satt i, egentlig?
Han var omgitt av gitter, dekket med plexiglass over knehøyde. Cellen var 84 cm bred, 98 cm lang og 133 cm høy. Litt større enn et transportbur for en stor hund.
Da de stoppet for å ha pause, måtte de først åpne skyvedøra for passasjeren foran ham, den ene politimannen. Betjenten gikk ut og skjøv setet sitt framover. Alex hadde fått med seg hva som måtte til for å låse opp celledøra: Politimannen i førersetet måtte trykke på en knapp, som deaktiverte den kraftige magnetlåsen til celledøra. Så rykket den andre politimannen i døra, og skjøv den opp. Først da kunne Alex gå ut.
Havnet bilen i vannet, vil de aldri rekke å låse ham ut, tenkte han. De voksne vil klare å komme seg ut av bilen. Svømme til land. Han kom til å drukne. (Etter at Aftenbladet tre måneder senere stilte spørsmål om fangetransporten, hevdet politiet at magnetlåsen ikke ble aktivert under turen. Men slik oppfattet altså ikke Alex det. Han sier at han ble låst inne.)
Håndjern, bodycuffs, skjold og hunder. Spytthette, væpnede aksjoner, cellebiler og arrestopphold. Barnevernets massive bruk av politi mot tenåringsjenta Ida ble i 2016 påvist i dokumentaren Glassjenta. Da Alex-saken smalt fire år senere, bestemte Aftenbladet å gjøre det Politidirektoratet mente var nesten umulig: Å kartlegge omfanget av barnevernets bruk av politiet. I februar påviste Aftenbladet at politiet i Norge på ett år utførte 2800 oppdrag tilknyttet barnevernet. Åtte oppdrag daglig.
Politiaksjonen mot 10 år gamle Alex var bare én av mange. Noe liknende skulle aldri skje igjen, lovet barnevernet. Nå bet historien seg i halen. Nå satt Alex, 12 år gammel, i en cellebil på vei fra Sørvestlandet til Østlandet, til ukjent et sted som het Toten.
Han var ikke redd politimennene, sier han. Han var redd for seg selv. For at han skulle bli så mørk til sinns, at han ville forsøke å ta sitt eget liv. Han hadde jo sagt at han heller ville ta livet sitt, enn å bli flyttet vekk fra hjemplassen sin. Derfor forsøkte han å få i gang en samtale, sier han. Han måtte forsøke å muntre seg selv opp. Han hevet stemmen, slik at den trengte gjennom plexiglass og motordur. Spurte hva den ene politimannen het.
«Det skal ikke du bry deg om», mener Alex at politimannen svarte.
På dette tidspunktet hadde politibetjentene fått med seg at moren hadde lagt ut flere video og tekstmeldinger på sosiale medier. Folk der ute kunne se politibetjentenes håndtering av Alex. Saksbehandleren var en stund identifisert, før moren sladdet navn og nummer.
«Ok, hva skal jeg kalle deg da?»
«Du kan kalle meg politimann.»
De stanset et sted for å spise, slapp ham ut av buret. Han følte de var langt ute på bondelandet. De var i Dalen i Telemark, ifølge journalene. Han husker at kjøttkakene var veldig dyre, og at det var ubehagelig at politimennene gikk ved siden av ham inne i kaféen. Den føltes kjempehøy. Den andre hadde skuddsikker vest og belte med håndjern og elektrosjokkpistol (det var i hvert fall Alex overbevist om).
Hvor flaut var ikke det? Hvordan skulle han snakke til politimennene inne på kaféen, når han ikke visste hva de het? Hei du, politimann, kan jeg gå på do?
Selv ikke Breivik ble transportert i bur, tenkte han. Han hadde jo sett bilder av terroristen bli transportert av politiet.
Tenk om foreldrene til vennene hans hadde støtt på ham. En strengt bevoktet fange på 12 år. Han hadde aldri fått se de vennene igjen, tenkte han.
Utenfor kafeen spurte han om saksbehandleren kunne vise ham nøyaktig hvor institusjonen lå. Hun viste ham på mobilen.
«Det ligger jo in The Middle of Nowhere», husker Alex at han sa. «Det ligger jo langt inn i haukedauke.»
Og der skulle han bo «i en liten periode»? Han begynte å anklage henne igjen. Hvordan kunne hun gjøre dette mot ham?
De låste ham inn igjen (slik han oppfattet det), og han husker at han lot være å feste setebeltet under transporten. Det kunne han i det minste bestemme selv.
Han tok opp kameraet og forsøkte å filme buret han befant seg i. Sollyset skar inn gjennom gittervinduet. Han trykket hånden mot plexiglasset foran seg, liksom for å bevise at dette faktisk skjedde.
Var transportmetoden i tråd med rettighetene til Alex? Hva sier menneskerettighetene?
FNs barnekonvensjon forbyr «grusom og nedverdigende» behandling av barn. Er det en grusom handling å transportere en 12-åring i et noe som likner på et bur i 10 timer? Er det nedverdigende? Eller er det forsvarlig, dersom det er fare for at barnet kan skade seg selv eller andre?
FN har egne regler for beskyttelse av ungdom som er frarøvet friheten, de såkalte Havana-reglene. Disse reglene sier at transport bør utføres slik at den på ingen måte er hardhendt eller krenkende. Var transporten av Alex, inkludert maktbruken for å få ham inn cellebilen, hardhendt eller krenkende?
Barnevernets, institusjonens eller politiets rapporter inneholder ingen vurderinger av disse spørsmålene. Den eneste som nærmer seg temaet er saksbehandleren.
I notatet om transporten skrev hun at de kjørte en «bil hvor hver sitteplass er avdelt med plexiglass. (...) Dette ble vurdert å være det mest skånsomme for Alex som ellers måtte ha sittet i baksetet på en trang bil.»
Alex hadde noen dager tidligere vært i kontakt med en korona-positiv person. Han var fortsatt i karantene, skrev saksbehandleren. Plexiglassene reduserte risikoen for smitte. Det sto ingenting om at Alex hadde testet negativt de to siste dagene. I sakspapirene står det at karantenen var forventet å gå ut enten denne fredagen eller påfølgende dag.
«Og ikke minst», la saksbehandleren til: «Alex har ved flere anledninger tidligere revet løs inventar som nakkestøtte i biler og benyttet disse til å slå løs på bilruter og bilføreren.»
Det var kveld, men fortsatt flere timer igjen av reisen, da saksbehandleren skrev til moren:
«Hei [morens navn], ber om at du fjerner det du har lagt ut med navn på ansatte og bilder. Hvis ikke blir det politianmeldt.»
Sms-svar fra moren:
«Jeg kan sladde ansiktet og navn. Men filmene består.»
De stanset på en bensinstasjon et sted på Østlandet. Han fikk slush, før han lot seg låse (slik han oppfattet det) inn i buret igjen. Rolig. Samarbeidsvillig.
Et kvarter før midnatt var de framme. Alex ble sluppet ut av cellebilen for siste gang. Han kikket opp på sitt nye hjem på ubestemt tid.
Omtrent samtidig mottok han en sms fra moren.
«Be, spis sunt, snakk i tlf, tren, gå tur i skogen, les bøker, skriv brev. Ring advokater, legg deg på riktig tid ellers blir du deprimert! Du e nødt te å stå sterk!!!»
«Da politiet kom fram til institusjonen på Toten ble det relativt dårlig stemning da barnet oppdaget at den lå midt i ingenmannsland,» står det i politiets rapport.
Det gjorde ikke saken bedre, ifølge politiet, at wifien var stengt etter klokka 21.
Ut fra journalene fremstår både politiet og de barnevernsansatte overrasket over at Alex plutselig snudde. Med ett var den rolige og samarbeidsvillige gutten forvandlet. Han kjeftet og var ufin i språket. La bestikk i en mikrobølgeovn og slo på, slik at den tok fyr og politifolkene måtte kaste den ut kjøkkenvinduet. Han tok seg inn på personalets kontor. Rev brillene av saksbehandler Hilde nok en gang. Men denne gangen var hun rask, skriver hun i journalen. Hun snappet brillene tilbake før han bakk å knuse dem, slik han gjorde dagen før.
Omtrent ta han tok brillene, dyttet den ene politimannen ham, sier Alex.
«Du har ikke lov å ta på meg», sa 12-åringen, slik han selv husker det. han lekset opp for politimannen at han ikke hadde lov å røre ham. Ikke med mindre Alex utgjorde en fare for seg selv eller andre. Og han var ikke til fare for noen hvis han prøvde å ta noens briller, sa han. Og han husker at politimannen svarte:
«Nå holder du kjeften din med de rettighetene dine!»
Men noe slikt nekter politibetjentene for å ha sagt. De mener han var i ferd med å slå henne. Derfor dyttet de ham vekk.
Seks minutter over tolv, under en halvtime etter ankomst Toten, skrev han følgende tekstmelding:
«Mamma jeg dør her»
Av sakspapirene går det fram at personalet på Toten opplevde følget fra Stavanger som trøtte og lite snakkesalige etter reisen. Personalet etterlyste mer informasjon om den nye gutten. De ba om å få se barnevernsjefens akuttvedtak om flyttingen. Der kunne det ligge mer informasjon. Men saksbehandleren hadde ikke med seg kopi av vedtaket. Og det viste seg vanskelig å få skrevet det ut på institusjonens printer.
Vedtaket kunne se ut til å ha blitt skrevet av barnevernsjefen samme natt. For det inneholdt setningen: «Vedtaket ble effektuert 03.09.2021 kl. 23.24.»
Barnevernsjefen måtte altså ha skrevet ferdig vedtaket etter at Alex var ankommet Toten klokka 23.24.
Så travelt hadde de hatt det.
Etter en stund var alle de voksne enige. Det beste var om følget fra Stavanger reiste. Med unntak av Alex, selvsagt.
Rundt klokka 00.45 kjørte fangetransportbilen avgårde.
Alex roet seg, så på film og sovnet.
Barnevernsjefen i Stavanger skrev siden at én ting hadde vært åpenbart ved ankomst Toten: Personalet hadde verken vært «forberedt eller i stand til å ivareta» Alex.

5: På rømmen
Personalet vekket ham lørdag klokka 12. Han sto opp. Kikket i kjøleskapet. Erklærte seg misfornøyd med utvalget på Toten. Begynte å steke pannekaker.
«Jeg skal til Oslo», sa han.
Han ba de nye fremmede ansiktene om å kjøre. Ønsket ble avslått.
«Så fåkk dere, då!»
Han la et stykke papir på grillelement i stekeovnen. Tegnet hakekors på kjøleskapet. Gjorde flere forsøk på å rømme.
Men ett av kravene til Alex denne dagen var rimelig. Han ønsket nye klær. Han hadde kommet fra Stavanger i møkkete, stinkende klær. Som personalet siden noterte i journalen: «Gutten hadde ingen rene, tørre klær, da alle klærne hans var lagt våte i bagen hans.»
På kjøpesenteret i Gjøvik fant han ingen klær han likte, og stakk av igjen. Da personalet fikk tak i ham på telefon, gjentok han kravet om å bli kjørt til Oslo. Han ville til Oslo for å kjøpe klær og skate. De klarte å forhandle seg fram til å møte ham på 7-Eleven. Men i bilen hisset han seg opp igjen. Hvorfor ville de ikke kjøre ham til Oslo?
Han løsnet nakkeputen fra setet. Hamret løs på bilvinduet med metallstengene.
Personalet stanset bilen, og i veien oppsto et basketak som endte med at Alex vred seg løs. Han kastet nakkeputen på panseret, fikk tak i sparkesykkelen og stakk av for fjerde gang den dagen.
Da personalet hadde kommet seg inn i bilen, var han borte.
Klokka 19.47 lørdag 4. september ringte de politiet. En 12 år gammel gutt var på rømmen.
Alex så konduktøren i øynene. Han var blitt ranet, sa han. Det var derfor klærne var så skitne. Noen ungdommer hadde tatt mobilen, busskortet og alt han hadde. Han hadde ikke penger til togbillett. Han sto i t-skjorte og joggebukse, og det var kaldt ute. Kunne konduktøren la ham sitte på?
Ok, hvor skulle han?
Til Oslo.
Toget forlot perrongen på Gjøvik.
Ikke lenge etter plinget det inn en sms fra moren.
«Faen eg tenke på deg sånn heile veien, men vil ikkje terrorisere deg.»
Han forteller at han ringte henne og sa:
«Hei mamma, jeg er på toget til Oslo.»
Moren skjønte ingenting, husker han, og Alex pløyde på.
«Jeg er på rømmen. Jeg er på vei til Oslo. Jeg skal hjem!»
Den tekstmeldingen fra moren fikk ham til å tro at det er sant, tenkte han senere. Mødre kan faktisk få «en sånn mammafølelse». De kan befinne seg 60 mil unna, og merke at noe er galt.
Konduktøren begynte å følge med på ham. Han kom i snakk med noen gutter fra Furuset. Forklarte hva som hadde skjedd. De ville hjelpe ham, sa de.
Han gikk av én stasjon før Oslo S. Det viste seg å være lurt. For gutta fra Furuset ringte Alex og sa det var politi og vektere på perrongen på Oslo S. De spurte etter en unge med sparkesykkel.
Han møtte de nye kompisene på en t-banestasjon i utkanten av Oslo sentrum. Han var litt kjent i det området. Derfra visste han hva han skulle gjøre.

6: Utdrag fra rømningslogg
Klokka 19.20 lørdag 4. september konkluderte personalet på Toten at Alex hadde rømt. De opprettet en rømningslogg, som den kommende kvelden, natta, dagen og kvelden skulle få i alt 70 loggføringer. Her er et utdrag.
Lørdag 4. september 2021:
(...)
20.19 Tlf fra politiet for å bekrefte avdeling på nytt. De informerer om at de har fått inn en melding fra en konduktør om en gutt med liknende beskrivelse, men at dette toget allerede har ankommet Oslo
20.49 Avslutter søk i Gjøvik-området
20.44 Tlf til Uteseksjonen Oslo
20.50 Tlf til Barnevernsvakta Oslo
20.55 Tlf til gutten - fikk svar. Spør om han er trygg, og hvor han befinner seg Han sier han ble nektet klær av MP (miljøpersonalet, red. anm.) MP sier vi kunne kjøpe klær på Gjøvik. Gutten svarer at klærne han vil ha er i Oslo. Sier han skal legge på, og MP prøver å holde han lenger på telefonen. Han nekter å svare på hvor han er, vil ikke lage avtale om å møtes. MP spør om han er i Oslo. Dette benekter gutten. Legger så på.
21.09 Tlf til saksbehandler - ikke svar
21.13 SMS til saksbehandler - for å informere
(...)
23.11 Sms til gutten: Hei. Vi blir bekymret for deg. Håper du har det bra. Si fra så kan vi hente deg. Hilsen nattevakt Rune :)
23.30 NV reiser inn til Oslo etter overlapp for å aktivt søke etter gutten
Søndag 5. september 2021:
(...)
00.37 Tlf til gutten. Han svarer. Spør om han har det bra og om han er trygg. Han bekrefter at han er trygg og sier ha det. Legger deretter på.
(...)
03.44 Tlf til gutten - ikke svar
03.45 Aktivt søk i bil ved Jordal, sentrum indre by og Oslo S
04.41 Sms til gutten: Håper du har det bra. Si fra så vi kan hente deg. Hilsen nattevakt Rune :)
05.00 Avslutter søk og returnerer til avdeling
(...)
11.00 Avreise fra avdeling for aktivt søke i bil og til fots i Oslo-området
(...)
15.26 Sms til gutten: Hei Alex, Godt å høre at du var trygg i natt. Vi blir bekymret for deg når vi ikke vet hvor du er eller hvordan du har det. Håper du har det bra nå. Vi gleder oss til å bli bedre kjent med deg. Vil bare at du skal vite at du kan ringe eller sende melding når som helst. Hvis du trenger hjelp eller vil bli hentet. Hilsen Sara :)
15.32 Tlf fra institusjonsleder - mor har kontaktet Barnevernvakta. Sier hun ikke får snakke med sønnen sin og ikke har fått noe mer info.
15.37 Tlf til Barnevernvakta i Stavanger (...) - oppdaterer de på at mor ikke skal ha info og at hun må kontakte saksbehandler i barneverntjenesten på mandag.
(...)
19.53 Tlf til MP - undersøker [navn på vei] (flere lave blokker - [navn på borettslag], ålreit område) Informerer om hvordan samtalen med mor skal gjennomføres.
(...)
20.37 Tlf til gutten - ikke svar
21.05 Tlf til bakvakt for å drøfte om NV skal inn til Oslo eller ikke, da MP ikke tror gutten lenger er i området.
21.09 Avslutter søk i Oslo, og returnerer til avdeling.

7: Epost fra mor
Søndag kveld. Personalet var på vei tilbake til Toten etter søk i Oslo. 12-åringen var forsvunnet. Og han tok ikke lenger telefonen. Hjemme i Stavanger slapp moren seg ned i sofaen, og skrev en lang epost til saksbehandleren. Klokka 22.38 trykket hun på send.
«Selv om dere ikke forholder dere til regler og kjører deres eget løp velger jeg å forholde meg til lovverket», skrev hun.
«Slik jeg ser det er jeg pliktig til å informere om at barnet ankom her ca. 20.30.»
Det hadde tatt rundt 30 timer fra Alex rømte fra Gjøvik, til han sto på morens trapp i Stavanger. Han hadde vært skitten, sulten, kald og trøtt, skrev moren. Nå var han god og mett. Ren og pen. Hadde dusjet, spist og lå og sov.
«Hvis dere vil vite hva jeg tenker, er jeg rasende», skrev hun.
De hadde transportert sønnen hennes som om han var en hund, mente hun. De hadde sendt ham til en fremmed plass på andre kanten av landet, selv om han truet med å ta livet sitt. Og alt hadde vært, slik hun så det, totalt unødvendig. Den beste løsningen hadde ligget i dagen.
Den siste ukas eposter mellom henne og saksbehandleren beviste det, mente hun.
Søndag, fem dager før tvangsflyttingen:
Alex var kastet ut av institusjonen på Sola og akuttplassert på Stavanger akuttsenter, som egentlig ikke hadde plass. I en epost til saksbehandleren foreslo moren at Alex flyttet hjem. Hun hadde flere barn boende hjemme, deriblant en baby. Så hun ville trenge hjelp og støtte. Men hun så ingen annen løsning.
Mandag, fire dager før tvangsflyttingen: I en epost svarte saksbehandleren moren: «Tenker du at Alex kan flytte hjem til deg, hvis du får oppfølging (...)?» Saksbehandleren listet opp flere hjelpetiltak moren da ville trenge. Støttekontakt. Besøkshjem. Dekning av utgifter. Og MST, multisystemisk terapi. Det var et behandlingstilbud for familier med ungdom som har alvorlige atferdsvansker.
«Tenker du det vil kunne være forsvarlig i forhold til de barna du har boende hjemme?» spurte saksbehandleren.
Moren mente at dersom hun fikk riktig hjelp, kunne det gå. Barnevernet hadde «ingenting å tape på å prøve dette», mente hun.
Tirsdag, tre dager før tvangsflyttingen:
Saksbehandleren hadde vært i møte med avdelingslederen, faglederen og barnevernsjefen i Stavanger kommune. Agenda: Finne ut av «veien videre» for Alex.
Stavanger akuttsenter kunne ikke ha ham lenger «på grunn av kapasitetsmangel». «Men de skal forsøke å gi oss et par dager til å finne ut av ting», skrev saksbehandleren. «Hvis vi skal flytte ham hjem til deg, tror jeg både du og jeg er enige om at det er en del ting som må på plass først.»
Moren glemte ikke de ordene. «Hvis vi skal flytte ham hjem til deg (...)»
Tre dager før transporten av Alex, kunne det altså se ut som at barnevernet vurderte å sende ham hjem. Hadde de gjort det, kunne han ha sluppet alt sammen, tenkte hun. Maktbruken, håndjernene, fangetransporten.
Hvorfor hadde de ikke forsøkt å la ham bo hos henne, slik han ville?
Et slags svar lå i eposten fra saksbehandleren: Hva måtte til for at Alex kunne få flytte hjem? Og hva kunne de få på plass?
Saksbehandleren listet opp:
Støttekontakt, avlastningsfamilie og barnehageplass for lillesøster. Det var ikke noe problem, det kunne de ordne, skrev saksbehandleren. Barnevernet ville også kunne hjelpe moren med det økonomiske. Psykolog gikk hun allerede til.
Så hva var problemet? Saksbehandleren skrev at spesielt ett hjelpetiltak var vanskelig å få på plass. MST. Den multisystemiske terapien. Behandlingstilbudet til familier som hadde barn med atferdsproblemer.
For at MST skulle ta på seg oppdraget, måtte Alex ha «en stabil bosituasjon». Det betydde at barnevernet måtte gå inn for at moren overtok omsorgen for Alex. «Vi er da avhengige av fylkesnemnda godkjenner vår anmodning”» skrev saksbehandleren.
Det var en prosess som ville ta tid.
Og tid hadde de lite av nå.
For den statlige institusjonen Stavanger akuttsenter hadde ikke plass til ham. Barnevernet hadde bare fått et par dager på å finne en løsning.
«Vi skulle ønske at Alex kunne få bli på [Stavanger akuttsenter] mens vi ser om vi kan få dette på plass, men [de] sier Nei», skrev saksbehandleren.
Det var da hun slapp nyheten for moren.
Bufetat, den statlige etaten som styrte valg av institusjon, hadde tatt en kjapp undersøkelse. Hvilke institusjoner kunne ta imot Alex på kort varsel? En institusjon på Toten hadde tilbudt seg. Et privat enetiltak. Institusjonen var egentlig for ungdommer i alderen 13–18 år. Men den sto tomt. Og institusjonen hevdet å være godt rustet til å ivareta 12-åringen.
«Jeg vet at dette er noe Alex virkelig ikke vil. Men tror du det hadde vært mulig å motivere ham til å bli der en periode, frem til vi fikk ting på plass?» spurte saksbehandleren.
«For en flytting hjem til deg nå, uten de andre tingene på plass, tror jeg ikke er klokt», la hun til.
Saksbehandleren skrev dette, uten å rippe opp i grunnen til at Alex to år tidligere var blitt tatt ut av morens hjem. Hans sinneproblemer og utageringer var en viktig grunn. Morens mangel på grensesetting. Hun var alene med flere barn. Det var skummelt for de andre, når Alex gikk i svart. Men moren var interessert i å få hjelp. Og nå mente hun det beste var å få Alex hjem. Det var verdt forsøket. Flytting langt hjemmefra ville være ødeleggende for Alex, mente hun.
Det ville ikke være klokt.
Dette var fem dager siden. Nå var det søndag, og Alex hadde rømt hjem, hadde dusjet og lå altså og sov.
I eposten saksbehandleren mottok klokka 22.38 kunne hun lese én ting til. Moren hadde gjort et intervju med Alex. En 17 minutter lange videofilm av intervjuet var blitt lagt ut på sosiale medier.
«Velbekomme», skrev moren. «Ta en titt. Kanskje får man lærdom av å se ting fra et barns perspektiv.»

8: En fare for verden
Rundt midnatt gikk nyheten om videointervjuet som ild i tørt gress innad i barnevernet. Moren «henger ut politi, barnevern og saksbehandler», noterte personalet på Toten, som siste punkt i rømningsloggen.
Han satt i sofaen hjemme hos moren. Armen avslappet på rygglenet. Det var «helt greit», sa han, at folk fikk vite om «maktmisbruket» til barnevernet og politiet.
Moren visste at barnevernet antakelig ville anklage henne: For å krenke sønnens rett til personvern. Men hun mente maktmisbruket mot sønnen var blitt så alvorlig, at det var viktigere å ytre seg om det.
Visste folk at noen barn i Norge ble transportert landet rundt i fangetransportbiler?
«Bikkjer har det bedre», sa Alex mens moren filmet.
«De stempler meg som en… De stempler meg legit som en fare for verden.»
Hadde han vært redd, spurte hun.
Alex bet på tommelfingerneglen.
«Nnnn… ja.»
«Hva var du mest redd for, av alt det du opplevde. Fra draingen. Det å sette seg i den politibilen. De ti timene i bilen. Eller det å gå ut av bilen. Hva… Hva… Hva var det som skremte deg mest?»
«Ingenting. Meg selv.»
«Deg selv?»
«Jeg var redd for at jeg skulle drepe meg selv … Jeg var ikke redd for de. Jeg var ikke redd for politimannen. Jeg var ikke redd for noen. Jeg var redd for meg selv.»
«Fordi når jeg sitter inni et fuckings gjerde, som en bikkje, så er jeg ikke redd for noe annet, enn at jeg dør.»
Han tenkte litt.
«For jeg hadde ikke noe håp for livet mitt når jeg satt inni der.»
Moren så at han ble lei seg.
«Du», sa hun og lente seg mot han og ga ham en klem. Et øyeblikk kom kamera ut av fokus.
«Er du redd nå?»
«Jeg er alltid redd,» svarte han raskt.
«Men ikke akkurat nå. Nå er jeg med familien min.»

9: Barnevernsjefens dilemma
Sto man på et kontor i det fem etasjer høye bygget, kunne man se ned på én av byens skateparker. Og sto man der nede og skatet, slik Alex av og til gjorde, kunne man se opp på en fasade av stein og glass.
I mange år hadde Handelshøyskolen BI holdt til i bygget på Storhaug. Vinteren 2020 flyttet administrasjonen for barnevernet inn. Den nye barnevernlederen, Kari Alværen, hadde knapt blitt husvarm før hun fikk en het potet i fanget. Den kom med store overskrifter i Aftenbladet - og Aftenposten og Bergens Tidende. «Barnevernet startet politiaksjon mot 10-åring»
Hun hadde lovet at noe liknende ikke skulle skje igjen.
Men nesten to år senere sto hun likevel der igjen, etter å ha anmodet politiet om bistand.
Historien gikk sin gang på sosiale medier. Politiets håndtering av en 12 år gammel gutt. Skrikene. Transporten. Alex sin film fra bilcellen. Hjemkomsten 30 timer etter rømmingen. 17 minutter med en 12-årings anklager mot barnevern og politi. En rasende mor. En saksbehandler utsatt for store prøvelser.
Hva skulle barnevernsjefen gjøre?
I slutten av oktober, to måneder etter fangetransporten, hadde barnevernsjefen bestemt seg.
Hun sendte en begjæring, et forslag, til fylkesnemnda. Den domstol-liknende instansen har siste ord i barnevernsaker. men den gjør nesten alltid som barnevernet sier.
Begjæringen var på 21 sider. Den hadde 122 vedlagte dokumenter. I alt talte den 509 sider. Og hver eneste side handlet om Alex.
Men Alex ønsket trengte bare å høre ett ord.
Ja.
Ja til at han fikk bo hos moren.
Så enkelt var det ikke for barnevernet.
Det enorme dokumentet vitnet om lange og vanskelige diskusjoner i glassbygget ved skateparken.
«Det er vanskelig å si hva som er Alex sitt beste slik situasjonen er blitt», skrev barneverntjenesten.
Argumentene for og imot å la Alex bo hjemme ble listet opp.
Følgende talte imot, slik barnevernet så det:
I de to årene barnevernet hadde hatt omsorgen for Alex, hadde han i perioder hatt en god utvikling. Han hadde trivdes og «fungert bedre». Alex krevde mye omsorg. Han hadde mange vansker å stri med. Han kunne oppføre seg skremmende.
Moren var i praksis alenemor for flere barn fra før. Ville hun klare å sette grenser? Ville hun gi Alex nok omsorg?
Barnevernet var usikre. De skrev at selv om Alex ville bor hos moren, så hadde han innrømmet at det ville kunne bli mye krangling og uro.
Det ble ikke bedre, mente barnevernet, av at moren ukritisk involverte ham i konflikter og uenigheter med barnevernet.
Men hva talte for at Alex skulle få bo hos moren, slik barnevernet så det?
Jo, Alex ville jo hjem til moren. Han kunne ikke forstå hvorfor han ikke kunne få bo hjemme. Å bo vekke fra moren og søsknene hadde gjort ham sår og fortvilet.
Den siste omsorgsinstitusjonen han hadde bodd på, hadde ikke klart å «komme i posisjon». De hadde ikke klart å gi ham god omsorg. Personalet hadde heller ikke klart å hindre at han nesten daglig rømte hjem til moren.
To år var gått siden barnevernet hadde overtatt omsorgen - med store overskrifter i avisene. Og barnevernet måtte erkjenne: De hadde ikke klart å gi ham en stabil og trygg omsorg. Noe av grunnen til at de ikke hadde lykkes, mente barnevernet, var at moren og Alex var så sterke motstandere.
På den annen side erkjente de at moren hadde ønsket hjelp. Hjelp til å ta seg av Alex og søsknene. Hun hadde gått til regelmessig veiledning hos psykolog, med babyen på armen. Psykologen hadde rost henne for å være aktiv, deltakende og engasjert i samtalene.
Barnevernet og moren var i konflikt, ja, men i perioder hadde kommunikasjonen vært bra.
Og til slutt: Alex var 12 år. Barnevernloven sa at barn fra de var 12 år skal ha stor medvirkning i viktige spørsmål om eget liv. Alex sa klart og tydelig at han ville «hjem til mor».
Kanskje situasjonen ville stabilisere seg, dersom han fikk oppfylt ønsket?
Så hva var svaret?
Etter rømmingen hadde de latt Alex få bo hjemme. Midlertidig. Mens de prøvde å finne en endelig løsning.
Skulle barnevernet hente Alex med makt igjen?
Eller la ham bli hjemme?
På side 15 i begjæringen kom svaret Alex hadde ventet på:
«Etter en samlet vurdering har Barneverntjenesten kommet fram til at det minst skadelige for Alex er å tilbakeføre omsorgen til mor.»

10: Den ekte verden
Det er én ting de ikke har fortalt. Alex sitter i sofaen hjemme i rekkehusleiligheten utenfor Stavanger sentrum. Det er flere uker siden transporten til Toten. I halvannen time snakker han om hva han opplevde. Av og til tar han en slurk av redbullen foran seg. Vannmelonsmak. Men pause vil han ikke ha. Han vil fortelle, vil at folk skal vite. Vil helst stå fram med navn og ansikt.
Ett av spørsmålene som dukker opp under samtalen er: Klarte virkelig en 12 år gammel gutt å ta seg fra Gjøvik til Stavanger på 30 timer - uten hjelp?
Nei, det er ikke hele sannheten. Noen tror nok at moren planla flukten fra A til Å. Slik var det heller ikke.
Men da hun fikk den mammafølelsen, og sendte den tekstmeldingen da han satt på toget, ringte han henne. Han ville ha ringt henne før eller siden uansett. Men moren kom ham i forkjøpet. Og da hun hørte at han hadde rømt, ville hun selvsagt hjelpe. Var det ikke det mammaer var til for?
Han gikk altså av på stasjonen før Oslo S, sier han. Tok T-banen til Furuset.
Tok bussen videre. Og der, mens han satt på bussen, ringte han nummeret moren hadde gitt ham. Det var til ei venninne av henne.
Venninna hentet ham på busstoppet. De gikk og spiste kebab. Dro hjem til henne. Hun bodde like utenfor Oslo. Og da han våknet neste dag, var mormoren hans der. Hun hadde kjørt hele natten. Nå skulle hun hente ham hjem.
Ja, storebroren Lukas var også med.
– Hvorfor var han der?
– ’Cause he’s my brother, sier Alex triumferende.
– ’Cause he’s my brother.
Babyleker og rangler ligger strødd utover stuegulvet. Lillesøsteren veksler mellom å krabbe rundt på gulvet og opp i fanget på moren. Leiligheten er strøken og ryddet. Sånn har det vært, sier moren, etter at barnevernet en gang journalførte at det var skittent hjemme hos henne. Hun rydder og støvsuger så ofte hun orker. Før besøket vårt stuet hun noe rot ut på verandaen, og dro gardinene for verandadøra. Det siste fortalte hun ikke. Men det blir klart når ett av barna med et lurt smil trekker gardinet til side, for å avsløre mors lille hemmelighet. De vet hvordan de skal erte henne opp.
Storebror Lukas sitter lenge på stuegulvet med bena i kors. Lytter til samtalen mellom Alex, moren og journalisten mens han forsyner seg av en ferdigpizza. Peppes Triple Meat. Fra et hjørnevindu strømmer dagslys inn i den lyse stua. På en enslig vegghylle, omkranset av en potteplante og en keramikkhånd som gir deg fingeren, står et budskap i glass og ramme:
Make glorious, amazing mistakes. Neil Gaiman
– Alex er egentlig snill, sier Lukas.
Snill?
Det er ikke et ord man hører for ofte om Alex. I barnevernets 509 sider lange begjæring om Alex gir et søk på ordet «snill» fire - 4 - treff. Bare ett av dem er en beskrivelse av Alex. «Alex framstår som en hyggelig og snill gutt, men viser store utfordringer», og så videre. Søker man på varianter av ordene vold og utagere, får man over 160 treff.
– Barnevernet har byttet ut navnet mitt. Jeg heter Farlig for dem jeg nå, sier Alex.
– Men han er snill, gjentar Lukas.
– Snill. Omtenksom. Godhjertet.
– Men, legger Lukas til. Lillebroren kan ta mye plass. Han snakker mye. Gjør krav på mye oppmerksomhet.
Etter at barnevernet hentet ham for to år siden, husker Lukas at han sa: «Mamma, det er så godt at det er rolig.»
– Man liker når han er her, men vil på en måte ha ham vekk også. Men så savner vi ham når han er vekke, sier Lukas.
– Huff, det var da veldig ærlig, sier moren.
– Men det er jo sant. Ikke sant, Alex?
– Ja, det er sant, sier Alex og ler godt. - Det er sant, det er sant.
– Av og til, fortsetter Lukas, er han litt sånn at han leker at han er en gangster. Og så plutselig ser du at klokka er ni, så sitter han og ser på barne-TV.
– NRK Super har noen nydelige sanger, sier Alex. Og nydelige videoer. Han følger med på Klassen, den populære NRK-serien om å gå på ungdomsskolen. Om vennskap, kjærlighet. Og jaget etter å være populær.
– Jævlig bra serie, sier han.
– Jeg vil ikke at folk bare skal se den tøffe Alex, sier moren.
– Men også han som våkner tidlig om morgenen, og bruker tid sammen med søsteren sin.
Kan han vise fram videoen fra i morges, spør hun. Der han leker med lillesøsteren før de andre er stått opp.
Det sitter et stykke inne, men så finner han den fram.
På videoen sitter han og lillesøsteren i senga. Hun i en rosa body. De hører på en kul og rask sang fra barne-TV.
Han visste at hun likte den sangen. Han kysser henne. Sier navnet hennes. Hun smiler og veiver med hendene. Han kysser henne igjen. Er et eneste stort smil. Viser henne hvordan hun skal klappe med hendene. Danser med henne, mens latteren triller ut av lillesøsteren.
– Babyer trenger å bli sånn, sånn…
Alex leter etter ordet.
– De trenger å bli stimulert, skyter moren inn.
– Ja, sier Alex. – Hvis ikke, kan de bli psykisk syke.
Han har bodd hjemme i flere uker, og er blitt roligere, sier moren. Én grunn kan være at han i sommer fikk diagnosen ADHD. Han har alltid vært hyperaktiv. Kan gå fra null til hundre på et øyeblikk. Men etter at han fikk medisin mot ADHD, ble han roligere, ifølge moren. Han virker mer tilfreds. Hun sier det går bedre på skolen.
Moren har sine ting å jobbe med, og hun tar det på alvor. Men hun trenger hjelp, tid og tillit og håper at barnevernet vil ta sitt ansvar på alvor. Selv om de fortsatt er uenige om mye. De må samarbeide trass i alt det vanskelige, sier hun.
Men hva med Alex?
Hva ønsker han for livet videre?
- Å få meg en gaming-pc så jeg kan spille, svarer han med glimt i øyet.
Han lider ikke materielt. En trapp ned fra stua har han eget rom med stasjonær PC, gamingstol og TV.
– Og etter det da? Hva annet?
– Ehmm…
– Du sa til meg hva du ønsket å jobbe med, skyter moren inn.
– Jeg har lyst til å jobbe på en institusjon.
– Barnevernsinstitusjon?
– Ja.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg har lyst til å hjelpe andre barn som er i den situasjonen jeg var i. Barn som har det vanskelig. Så jeg kan tolke de bedre... enn de som har tatt seg av meg.
– Hvordan skal du være hvis du skal jobbe på institusjon?
– Et menneske.
Han tenker seg om.
– Et menneske. Ikke et jævla dyr.
– Ingen har godt av å bo på institusjon, sånn egentlig. Ingen blir bedre. De blir bare galere.
Alex forteller om en metode han bruker. Han tar dårlige opplevelser, og forsøker å snu de til noe positivt. Sånn som da politiet bar ham inn en cellebil for første gang, da han var 10 år.
– Jeg kødder med sånne historier. For da blir de på en måte litt enklere å snakke om. Jeg får de litt ut av hodet.
– Jeg ser heller positivt på de. For da setter jeg virkelig pris på søsknene mine og familien min. Jeg ser heller lyst på det.
Men det er et par ting han ennå ikke har klart å snu til noe positivt.
Den ene er følelsen av å bli behandlet som søppel, da de sendte ham til Toten.
Den andre er at barnevernsfolkene sto og så på da politiet slepte ham mot cellebilen.
– Alle sto liksom på sidelinjen. Noen av de hadde sagt at de likte meg. Vi var venner ditten datten. Men de hjalp meg ikke.
– Hm-m, sier 12-åringen tankefull.
– Jeg får se den ekte verden. Ikke noe tull.
– Du får se den ekte verden?
– Ja, sier Alex.
– Hvis jeg ikke hadde blitt tatt, hadde jeg bare sett en lys verden.

***

«Alex» er et pseudonym. Også 12-åringens brødre, hans saksbehandler og andre ansatte på gulvet i barnevernet er gitt fiktive navn i reportasjen.
Kilder:
Saksdokumenter, rapporter og journaler fra Stavanger barneverntjeneste, Stavanger akuttsenter, Bufetat og Sør-Vest politidistrikt. Eposter og tekstmeldinger mellom aktører i barnevernet og Alex sin mor. SMS-er og meldinger fra Alex via sosiale medier. Videoopptak gjort av Alex sin familie, bilder og poster på sosiale medier. Intervjuer av Alex, hans mor og andre aktører i saken.